OAuth del 1

September 10, 2020 by Jan-Kåre Solbakken

Innledning

Bakgrunn

Håndtering av identiteter og autorisering av brukere er vanskelig å gjøre riktig. Vi har stadig flere kontoer og identiteter rundt omkring, og det er ikke uvanlig å ha hundrevis av brukernavn/passord-komboer å holde styr på. For å lette på dette problemet trenger man “single sign on” og føderering av identiteter, både på internett og internt i organisasjoner. Etterhvert som man benytter flere tjenester rundt omkring oppstår det også et behov for å kunne dele data mellom dem på en trygg måte. Kanskje du vil dele Google-kalenderen med bilen sånn at navigasjonssystemet kan rute deg automatisk til riktig sted basert på dato og klokkeslett? Eller kanskje du ønsker å gi Snyk tilgang til dine private repositories på GitHub sånn at de kan scannes for sårbarheter? Tidligere var den eneste måten å få til slik datadeling på at man delte passordene sine mellom tjenestene sånn at de kunne logge seg inn på dine vegne. Det er ikke en spesielt bra løsning. Man kan ikke begrense hva de ulike tjenestene skal få lov til å gjøre på dine vegne, og du har ingen kontroll på at de tar vare på passordene dine på en forsvarlig måte.

Hva er OAuth?

OAuth (p.t. i versjon 2) er en standard som fasiliterer nettopp dette: tilgang til informasjon i andre applikasjoner uten å måtte dele påloggingsdetaljer. Istedenfor brukernavn og passord mellom tjenestene brukes kryptografisk signerte “access tokens” som kun gir tilgang til den informasjonen du har godkjent på forhånd i et begrenset tidsrom. Steder som Facebook og Twitter lar deg dele informasjon fra profilen din, mens Slack og Github gir tilgang til kanaler og repositories. Standarden beskriver et sett med metoder (“grants/grant types” eller “flows”, kjært barn har mange navn) som benyttes for å anskaffe og bruke tokens i ulike settinger. Det utstedes to typer tokens: access tokens og refresh tokens. Access tokens brukes for å gi tilganger og refresh tokens brukes for å fornye utløpte access tokens uten ny pålogging (der man har valgt å tillate dette). Disse formateres ofte som “JSON Web Tokens” (JWT, uttales noen ganger “jawt” eller “jot”), mer om disse senere.

For å forstå OAuth er det viktig å ha kontroll på terminologien som brukes:

OAuth-flytene krever at client og id-provider kjenner til hverandre på forhånd. Klienten får tildelt en “client id” (kan tenkes på som et brukernavn) når den registreres, og partene utveksler en “client secret” (kan tenkes på som et passord) og/eller client sin public key på forhånd via andre kanaler.

Oversikt over ulike flows

Det finnes som nevnt flere ulike flows for ulike situasjoner. Designet av disse er bl.a. formet av om klienten er “public” eller “confidential”. Confidential betyr at klienten kan holde på hemmeligheter. mens public betyr at den ikke kan det. Eksempler på public clients er “single page” webapps hvor alt skjer i JavaScript i resource owneren sin browser. De mest vanligste flytene (og de som vi vil gå inn på her) er client credentials flow og authorization code flow

Client credentials flow

Denne flyten brukes for maskin til maskin-kommunikasjon. Client og resource owner er da i praksis samme ting, og client er confidential.

• Klienten sender client_id og client_secret til authorization server
• Serveren sender et access token i retur
• Dette access tokenet sendes deretter med hver request (typisk som en Bearer header) til resource server som validerer det og sender den forespurte ressursen i retur.

Authorization code flow

Dette er den vanligste flyten, og benyttes for webapps som har en egen backend. Kalles av og til for “three-legged OAuth”.

• Bruker initierer login. Klienten sender en autentiserings-request til id-provider med ønskede scopes og et state-parameter. Dette er en random verdi som bør være vanskelig å gjette. Verdien sendes tilbake til klienten og brukes til å forhindre XSRF-angrep.
• Bruker logger inn og godtar at klienten skal få tilgang til de forespurte scopes.
• id-provider redirecter til redirect_uri med en engangs authorization code og state som den fikk i pkt 2. For å unngå open redirect-angrep bør man kun tillate redirect til forhåndsgodkjente URL-er.
• Klienten veksler authorization_code og client_secret (eller et signert JWT) med et access token som så kan brukes (typisk som Bearer header) i videre kommunikasjon. Hvis man ba om scopes som gjør at id-token (ifm OIDC, mer om dette straks) også returneres vil tokenet inneholde nonce fra steg 2, dette for å lettere kunne forhindre replay attacks. Tokenets “issuer” og “audience” må også valideres (mer om disse i avsnittet om JWT litt senere).

Både sluttbrukeren (resource owner) og klienten må altså identifisere seg til id-provideren, og sluttbrukeren må eksplisitt godkjenne at den forespurte informasjonen kan utleveres. En uærlig tjenestetilbyder kan dermed ikke gjøre uautoriserte forespørsler på egen hånd.

OIDC

OpenID Connect er identitetslag bygd oppå OAuth. Det tilbyr verifikasjon av identiteten til sluttbrukeren og grunnleggende profil-info. For å beskrive brukeren benyttes id-tokens i form av JSON Web Tokens. OIDC innførte også konseptet “discovery”, dvs at providerne publiserer metadata om tjenesten sin (URL-er til de ulike endepunktene, public keys mm) i et “well-known”-dokument på en standard URL sånn at man kan slå opp denne informasjonen automatisk. Slik ser f.eks. dokumentene til Microsoft og Google ut. Flyten er den samme som for authorization code flow, men hvis man ber om scope “openid” får man et id-token i retur. OIDC definerer også flere nye scopes som brukt i kombinasjon med “openid” bestemmer hvor mye informasjon id-tokenet skal inneholde. Disse er bl.a. family_name, given_name, profile og picture. Hvilke av disse som støttes av en gitt provider annonseres i well-known-dokumentet.

JWT

Et JSON Web Token består av 3 deler, en header, en payload og en signatur. Standarden definerer et sett med felter som kan brukes i header og payload, men man kan også legge på sine egne. Følgende er et eksempel på en header:

{
  “alg”: “HS256”,
  “typ”: “JWT”
}

alg sier hvilken algoritme som er brukt for å generere signaturen, i dette tilfellet HMAC med SHA256. Standarden definerer et sett med algoritmer som kan benyttes.

Payloaden inneholder claims. Et eksempel på en payload:

{
  “iss”: “Evil Corp”,
  “sub”: “12345678910”
  “aud”: “my_api”,
  “exp”: 1520589928
}

Alle tidspunkter er i sekunder siden “the epoch” (1. Januar 1970).

Før tokenet sendes “på linja” serialiseres det på formatet

<Base64 encoded header>.<Base64 encoded claims>.<Base64 encoded signatur>

Hver del base64-encodes altså hver for seg og settes deretter sammen med punktum mellom.

Nedenfor er et eksempel, for å dekode det kan det limes inn på f.eks. jwt.io.

eyJhbGciOiJIUzI1NiIsInR5cCI6IkpXVCJ9
	.eyJzdWIiOiIxMjM0NTY3ODkwIiwibmFtZSI6IkpvaG4gRG9lIiwiaWF0IjoxNTE2MjM5MDIyfQ
	.SflKxwRJSMeKKF2QT4fwpMeJf36POk6yJV_adQssw5c;

OAuth/OIDC i NAV

I NAV har vi valgt å bruke Azure AD som provider for interne brukere og ID-porten for sluttbrukerne ute på weben. Provisjonering av “clients” for din applikasjon skjer automatisk når du legger til de nødvendige besvergelser i din Nais YAML, og nødvendige hemmeligheter tilgjengeliggjøres for appen din som miljøvariabler eller filer slik at mennesker aldri trenger å se dem. Hemmelighetene vil i tillegg roteres automatisk hver gang appen deployes. For de nyskjerrige som vil vite mer om hvordan dette gjøres i praksis kan de ta en titt på våre custom Kubernetes-operatorer Azureator og Digdirator (fordi IDPorten er et produkt fra Digitaliseringsdirektoratet).